I det siste har jeg følt meg delvis isolert i min egen lille skriveboble. Selv om det er absolutt nødvendig for å få ting gjort, har jeg følt at alt jeg gjør dreier seg om oppgaven min. At jeg trodde jeg kunne få plass til en 70% jobbstilling overrasker meg. Selv om jeg anser meg selv som balansert kynisk, må jeg ha hatt et ekstra-naivt infall som egentlig ikke ligner meg... Når jeg tenker over det var det vel heller en ubevisst virkelighetsflukt. Jeg vil så gjerne bli ferdig med oppgaven min! Og ikke minst ha et tilsynelatende liv igjen. For å få det til må jeg nok bite tennene sammen og være fulltidsstudent fremover.
Men det er ikke lett.. Når sola skinner som i dag og våren er endelig på vei, med 3 "nye" kameraer som skriker etter å bli tatt med ut på fotosafari, er det vanskelig å være flink pike. Og med en fysisk form som ikke vil følge hodet mitt, men heller dikterer hvordan dagen blir og gir meg to valg: "kontoret" eller sofaen, så føler jeg at jeg kommer til kort på alle områder.
Så jeg lar meg frivillig stikkes med nåler i håp om at ting blir bedre, at kroppen blir sterk nok til følge hodet og viljen min. Etter 2 omganger føler jeg liten bedring, men jeg gir ikke opp ennå. Selv om det er vondt, er det verdt det hvis det hjelper, sant?
Godt er det at gode venninner overtaler en til å slippe arbeidet for en stund, komme seg ut i noen timer, drikke kaffe og le, uten at det gir en dårlig samvittighet.
Takk for en kjempekoselig kaffe-date, oppmuntrende ord og en nydelig rose! You made my week!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en liten kommentar eller tilbakemelding :)