mandag 15. august 2011

Den som venter...

venter forgjeves, enkelt og greit. Er det noe som gjør meg gretten, er det å vente. Altså, vente på folk som ikke kommer til avtalt tid, og som ender opp med å aldri komme i det hele tatt. Mulig jeg har et litt annet syn på ting, men å ikke holde avtaler er for meg noe av det mest respektløse en person kan gjøre. Din tid er på ingen måte mer verdt enn min. 

Situasjonen i dag kan ikke akkurat plasseres i den kategorien, men skaper litt frustrasjon likevel. For i dag skal feieren komme på inspeksjon, sitat: et sted mellom 07.30 og 14.30. Ja, det var spesifikt, eller? Min frustrasjon kommer inn i bildet ved at jeg har notorisk uflaks i slike situasjoner. Med èn gang jeg hopper i dusjen, ringer det på døra/telefonen ringer med en viktig samtale etc. Gjerne etter at jeg har sittet og ventet en god stund, med en magefølelse på når det vil ringe/ringe på, før jeg får det for meg at jeg skal ta en rask dusj. DA ringer det! Og i dag har jo feieren fått systemnøkler til å låse seg inn. Worst case scenario: En skrikende, flau Oda og en minst like forbaused og flau feier. Så, jeg tar ingen sjanser.

Aller helst pleier jeg å finne en grunn til å ikke være hjemme i slike situasjoner. Men noen ganger kommer det jo leveringer på døra en må signere for. Og disse personene holder aldri avtalen de har satt for levering, eller gir en fullstendig meningsløs tidsramme. Levering mellom 17 og 21, fikk jeg beskjed av posten om en gang. Fyren som skulle levere ringer meg kl 15, mens jeg er på jobb, for å høre om jeg er hjemme. Så klart ikke, svarer jeg. Jeg har fått beskjed om levering etter kl. 17. Hvorpå fyren sier, men jeg er ferdig på jobb klokka fem jeg skjønner du. Vet du hva, det er virkelig ikke mitt problem, snerpet jeg. Kvart over fem var jeg likevel hjemme for å ta i mot. Det er makten Posten og likesinnede har over oss, og vår tid. Ironisk når vi har betalt for å få en tjeneste som i utgangspunktet skal være til fordel for oss...

Dette maktspillet irriterer meg. Ikke at jeg alltid har så mye viktig jeg skulle ha gjort, men det er likevel min tid. Det må da gå an å ha litt mer system på ting? Ta en telefon om en er forsinket, sånn for ren høffelighets skyld? Jeg elsker folk som har respekt nok for andre til å gjøre det! Selv er jeg ikke blant de mest punktlige. Jeg stresser altfor ofte ut døra i siste liten, men jeg prøver så godt jeg kan å gi beskjed. Jeg har ikke noe i mot spesifikk venting, som i "Hei, jeg er på vei. Sees om 10 min!" eller å få beskjed i god tid om en avtale ikke kan holdes (God tid er minst 1 time!). Det er aktiviteten å vente i seg selv, når en ikke vet hvor lang tid det vil ta som plager meg. Nærmere bestemt, når det ikke kan gis en tidsramme. Jeg grøsser ved tanken. Det er så meningsløst!

Jeg mener ikke at alt må være forutsigbart, lang i fra! Men når det kommer til ting som må gjøres er det jo en grunn til at vi avtaler tidspunkt for dem. Nettopp for å få det gjort, så vi kan planlegge andre banale og kjedelige ting rundt denne avtalen, som også må gjøres. Chop, chop! Dette for å maksimere tiden vi kan bruke på fine ting og ikke minst kose oss. Få alt det kjedelige og nødvendige unna fortest mulig! 

At tid er relativ vet jeg alt om. Og det er interessant å reflektere over hvor høyt vi i Norge, og Vesten generelt, setter effektivitet. Eller nærmere bestemt hvordan vi definerer effektivitet. Kort sagt, best mulig kvalitet på gitt arbeid utført på kortest mulig tid, og gjerne billigst mulig. Hvordan disse tre kan kombineres er et helt annet spørsmål. Særlig i Thailand synes jeg det til tider var slitsomt med det som jeg kalte Thai-time, et veldig avslappet forhold til tid, fokusert mer på det spontane og dagsfølelsen samt individuelle behov fremfor andres. Jeg beskriver det ikke slik for å dømme, det er jo mitt eget problem at jeg ikke takler det. Det er bare slik det er, kort og greit. Å lage avtaler med tanke på feltarbeid var det jeg slet mest med, og derav kom også frustrasjonen da ting ikke gikk etter planen. Kombinert med frykt for å tape ansikt, ved å innrømme egne begrensninger ved å si nei eller det er ikke mulig, hadde jeg mine utbrudd i ny og ne, for meg selv vel og merke. I en jobbsituasjon var det veldig frustrerende, siden jeg hadde så kort tid og så mye jeg ville gjøre. Men de dagene jeg hadde fri gjorde Thai-time meg ingenting. Kanson kunne vekke meg en søndag og si, "skal vi reise dit og gjøre ditt og datt i dag?" Plutselig skjedde det noe spennende ut av det blå. Og slik spontanitet gjør ingen fridag eller ferie kjedelig. Frihet er jo spontanitet! Det er jo hele poenget med å ha fri. 

Hentet herfra
Feieren har nå 30 minutter på seg... Jeg venter i spenning! Jeg skulle jo sittet å skrevet på avhandlingen nå, men jeg får ikke konsentrert meg før han har vært her. En smule nevrotisk? Jeg? Jeg grubler over andre ting som føles meningsløst å vente på. Her er en liten liste:

* å vente på at vann etc skal koke. Det føles som en evighet når jeg lager mat.
* det samme gjelder forresten å vente på at stekovnen skal bli varm...
* å vente på at det skal slutte å regne. 
* å vente på din tur i en etat de ikke opererer med kølappsystem. Arg!
* å vente i telefonen på hjelp fra et kundeservice eventuelt vente på tilbakeringing.
* å vente på et viktig brev i posten. Postmannen kommer aldri til samme tid.
* å vente på at filmen skal starte på kino. Tidspunktet på billetten er jo bare når reklamen før filmen starter...
* å vente med å begynne å spise på familiemiddager da enkelte familiemedlemmer aldri kommer til fastsatt tid
* å vente på et fly/tog/buss som allerede er forsinket. Det føles alltid som den lengste evighet!
* å vente på din time hos fastlegen som alltid er forsinket (og som alltid har satt av for lite tid til akkurat deg). Hva er poenget med å sette en tid da, og for all del 1 time hos legen er virkelig en brøkdel av en time. 
* i grunn vente på alt som har med helsevesenet å gjøre... Misforstå meg rett, jeg synes det er fantastisk at vi har tilbud om nær gratis helsehjelp i Norge. Men særlig effektivt kan vel ingen påstå at det er. Jeg kan desverre ikke tilby noen løsning, siden det ikke akkurat er mitt felt.
* Waiting for the World to change - sitat John Mayer. Kloke ord!

Skulle du tenke at dette mangler på listen, gi meg en lyd! I mens venter jeg på å være effektiv med skrivingen min. Å vente på at motivasjonen skal komme burde vel også ha stått på listen? 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en liten kommentar eller tilbakemelding :)