Snart er det eksamen. Jeg veksler mellom komatøs og livredd, og grubler over om det egentlig er mulig å føle seg slik. Jeg lengter sånn etter å bli ferdig med stor F, men har så nerver. Nerver for å høre dommen, den profesjonelle dommen over sidene jeg har slitt med så lenge. Jeg blir nesten litt kvalm når jeg tenker på at noen sitter å leser dem akkurat nå. For ingen andre enn veileder og jeg har sett dem. Faktisk, så har ingen spurt heller, men jeg vet ikke om de hadde fått lov om de faktisk hadde spurt. At oppgaven skal føles så personlig? Det håper jeg at jeg kommer over. Men det er andre ting jeg ikke kommer over. Som stadig gnager.
Jeg burde ikke blogge når jeg er i det humøret her. Men livet er ikke solskinn hele veien heller. Bloggen er ingen dagbok, men noen ganger føles det godt, i alle fall der og da, å få sagt mitt uten å få sauestirr eller flakkende blikk tilbake. Jeg føler meg litt lost om dagen, eller litt "betwixt and between". Ting er så usikkert og det hadde vært godt med litt støtte, å bli hørt. Jeg føler at alle kjører sitt eget løp, og jeg falt av i svingen for lenge siden. Selv om jeg har en fantastisk kjæreste som ikke er noe annet enn støttende, så er ikke alltid det nok. Tilgi meg min passiv-agressivitet, men hvor ble det av resten? Jeg vet at jeg har trukket meg unna, vært asosial og ensporet, men det har vært på grunn av oppgaven. Det har vært nødvendig, ikke et bevisst valg. Så hva nå?
Jeg burde lese til eksamen nå, virkelig! Ikke skrive lange sytete blogginnlegg om hvor sliten jeg er og hvor mye jeg hater tingenes tilstand og stadig drømmer meg bort... Heldigvis har jeg slettet det meste. DET var vel snilt av meg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en liten kommentar eller tilbakemelding :)