Ria de Arosa

Siste dagen på konferansen i Santiago de Compostela var satt av til en tur til kysten og Rìa de Arosa, som guiden omtalte som en slags saltvanns-elvedelta. Hun kunne også opplyse om at til motsetning til de norske fjordene som var fylt med ferskvann, var ria'ene kun saltvann. Arrester meg om jeg tar feil her, men tror dama var litt feilinformert? Anywho, galicierne er veldig stolte av sine rias og ikke minst verdens beste sjømat som finnes der. Let's agree to disagree, og nei takk, jeg vil ikke ha ferskt høstede muslinger. Eller kamskjell, rar fisk, blåskjell, enda mer fisk og empanadas med sardiner. Enda en salat, sier du? Ja, fire-retters der 3 er salater, hvorfor ikke? 

Flott natur, check! Tusenvis av fine fotomotiver, check! Kjenne solen varme, check! Motvilje mot å reise tilbake til Norge, check... Telle dagene til ferie? Check! Så, her kommer litt bilder fra rundturen i Galicia:

Seilbåt

Rìa de Arosa. Plattformene du ser på bildet er muslingfarmer.

Innhøsting av muslinger som "vokser" på tau bundet til plattformen. 

Vinsmaking og omvisning på vingården Palacio de Fefinanes i Cambados. 

Vinranker og en veldig lykkelig hund

Vindruer.

Jeg dristet meg til å smake på en (og den smakte bedre enn vinen. Beklager!)

Vin som godgjør seg

Coffee this way!

Sprek eldre herremann

Lokalprodusert vin

Jeg må innrømme at jeg satte stor pris på rundturen ut til kysten, selv om konferansen var veldig interessant. Det er noe eget ved sjøluft, jeg savner det liksom ikke før jeg kjenner den. Og da føles det herlig! Som alltid skulle jeg gjerne hatt mer tid til å se meg om, rusle rundt og fotografere, drikke kaffe på en koselig café. Men, pliktene kaller og hjem til Norge bar det. Nå er det plutselig helg, og mulig det ikke blir litt rusling med kamera i hånden og kaffedrikking i helga. Det føles langt i fra feil! Ha en god helg, alle sammen!

Santiago de Compostela

Nå er jeg hjemme igjen i kalde, men høstflotte Norge, etter noen spennende, og ikke minst lange dager i Santiago de Compostela. Som nevnt var jeg der på en konferanse med jobben, og ikke ferie. Og det merktes på kroppen. Jeg hadde ikke mye overskudd når jeg fikk litt fritid innimellom, og brukte den rett og slett til å slappe av og power nappe. Eller, løpe rundt med kameraet! Litt har jeg delt på Instagram, noe må fremkalles og et lite utvalg kommer her. Siden hotellet vi bodde på lå i gamlebyen i Santiago og rett ved siden av katedralen, fikk jeg lurt meg til flere turer hit alene og vi fikk også omvisning på taket av katedralen(!) som en del av programmet. Det var helt fantastisk! 

Katedralen i Santiago de Compostela: Ett av verdens viktigste kristne pilegrimsmål foruten Jerusalem og Vatikanet. Skal etter sigende huse relikviene etter apostelen Jakob, pilegrimshelgenen.  Byggingen startet i 1070-årene, kunne guiden fortelle. Jeg ble fascinert av den enorme katedralen, som gir deg en mektig følelse, selv om du ikke er pilgrim.

Nyankomne pilgrimer i kø for å registrere seg

Utsmykninger på katedralen

Under torget på baksiden av katedralen ligger en kirkegård. Det var visst svært attraktivt å få sin siste hvile her, nær helgenen. 

Omvisning i katedralen, på vei opp på taket

Utsikt over Gamlebyen fra taket på katedralen

Detalj fra taket

Mer utsikt fra taket

Høyt opp!

Ett av klokketårnene. Takhellene vi balanserte på under.

Fronten av katedralen

Detalj av katedralen mot slående blå himmel

På fotosafari i Gamlebyen fikk jeg øye på dette gamle kameraet. For 30(!) euro kunne du bli tatt bilde av som souvenir. 

Smale, vakre bakgater i Gamlebyen. 

Flust av små cafeer og barer. 

Jeg likte Santiago de Compostela! Og jeg har stor respekt for de som har mot og vilje til å ta pilegrimsvandringen. Det må være litt av en reise! Åndelig, selvsagt for de fleste, og der har jeg ingen kall.... Jeg har derfor ingen planer om å gå den, men jeg skal aldri si aldri. Det fristet med et lengre besøk, for jeg kan ikke si jeg fikk opplevd nok! 

Sommerminner

Da jeg i forrige uke våknet til 0 grader og grønne plener dekket med rimfrost slo det meg, sommeren er over! Og som alltid har sommeren vært altfor kort. Og i år har det ikke vært mange dager med skikkelig sommervær, det kan vi vel alle være enige om. Likevel har jeg fått festet mange gode solskinnsdager til film, så jeg skal egentlig ikke klage.

Jeg holder ikke pusten mens lab'en leker Sherloch Holmes, så jeg biter i det sure eplet og viser litt bilder fra den første rullen min med Minolta X-370n (eller X-300s utenfor USA). Jeg har brukt lomography CN 100-film og Kalimar 80-200mm f3,9 Auto zoom-objektivet mitt, ett av de 6 som fulgte med kameraet. Jeg valgte dette fordi det kan brukes til macrobilder, som jeg virkelig var ivrig etter å teste ut. Som jeg nevnte i forrige innlegg, har også disse bildene den mystiske flekken, men jeg håper å laste opp bildene på nytt når (om?) dette har blitt fikset.

Gul blomst. Heavy bokeh som jeg synes er helt herlig! (Skulle gjerne hatt mer av blomsten i fokus. Rookie mistake: Jeg går for nærme!)

Fyrtårnet på Tjuvholmen

"Så seiler vi på Mjøsa" -Prøysen-nostalgi i moderne motorisert versjon

Utsikt mot gamle Nestle (et yndet motiv for meg) og sandstranden på Koigen.

Humlesnurr

"Blue"

Som jeg ofte gjør når jeg ikke kjenner kameraet (eller objektivet i dette tilfellet) har jeg den uvanen å gå for nær motivet mitt. Dette har jeg notert meg til neste gang. Ellers er jeg veldig fornøyd med Minolta-kameraet mitt. Det gir meg barndomsminner ettersom pappa hadde et Minolta SLR da jeg var liten, og mange av bildene i de gamle fotoalbumene har samme myke tone over seg. Hvis vi ser bort i fra den mystiske flekken synes jeg Minolta-kameraet illustrerer forskjellen mellom film og digitale bilder veldig godt. Gjengjeldelsen er en helt annen, synes jeg. Bildene blir mykere, og dypere på en måte. Minolta-kameraet mitt stammer fra det glade nittitallet med blomster-tights, neonfarger, bugg og Mr. Freeze-is, alle gode barndomsminner, så for meg er dette en nostalgi jeg kan huske og relatere til. Det var state-of-the-art på den tiden, og kan derfor ikke kalles noe toy camera i plast slik som f.eks Diana Mini eller La Sardina'en min. Dette er et skikkelig kamera, selv om Lubitel, Fed 3 og flere av kameraene mine også kan kalles det samme sett ut i fra tiden de tilhører, og jeg liker det. Og det på tross av at light leaks, lens flares og dobbelteksponeringer ikke kan produseres. Jeg har jo nok av kameraer som kan tilby det. Jeg gleder meg allerede til neste fototur med Minolta!

Og når vi snakker om tur, i morra reiser jeg til Spania på konferanse med jobben! Til Santiago de Compostela, nærmere bestemt. Dette er uten tvil den beste jobben jeg noen gang har hatt. Selv foruten konferanse i Spania. Det har vært noen hektiske dager, med nøysom analyse og presentasjoner av prosjektresultater, så jeg gleder meg veldig til å komme meg til litt varmere strøk. Og ikke minst, alle fotomulighetene! Jeg skal prøve så godt jeg kan å skrive et kort innlegg mens jeg er på tur. Jeg kommer uansett til å bruke Instagram flittig, så følg meg gjerne der. Ønsk meg lykke til og god tur :)

Lab-problemer

Jeg er ikke sint, bare veldig veldig skuffet... Nå har min nye fotolab også sviktet meg. Eller negativene mine nærmere bestemt. Jeg var så ivrig etter å vise frem de første bildene tatt med LCA+-kameraet mitt.  Det har derfor ikke vært noe gøy at de to siste rundene med fremkalling har ødelagt bildene mine. Når jeg sier ødelagt mener jeg at det er en slags flekk eller hva jeg skal kalle det som dukker opp på nesten alle bildene mine. Den er ikke stor, men stor nok til å ødelegge. Det hele er et mysterium: Jeg har brukt 3 ulike kamera, 2 ulike typer film og fremkalt i to omganger. Likevel dukker denne flekken opp. Jeg har ventet med å vise bildene i påvente av at de på lab'en skulle finne ut hva det er, og fikse det. Jeg stakk innom i dag, og de vet rett og slett ikke hva denne flekken kan være. Likevel stod det en mann og reparerte scanneren deres. Å, vær så snill og la det være scanneren deres som er ødelagt og ikke negativene mine! 

De er så snille og hjelpsomme på lab'en jeg bruker nå, og de tar heller ikke så værst pris for fremkalling, så jeg har ikke lyst til å gå noen andre steder. Jeg fikk nye CD'er med bildene mine nå, men flekken er der fortsatt. Heldigvis kunne jeg bare komme innom igjen, så jeg krysser fingrene for at det er scanneren som er gåen. Så, da blir det ingen bilder nå heller, bare to for å vise den mystiske flekken og illustrere min frustrasjon. Hvorfor kan ikke folk bry seg mer om filmfotografi?

Pål med sin Holga i Wien. Tatt med La Sardina og Tungstenfilm. Her er flekken lys.

Gammel bygård i Hamar en sommerdag. Tatt med LCA+ og Lomography 200 fargefilm. Dette er etter de har prøvd å rette opp. Flekken er nå mørk. Ser du at flekken er på nøyaktig samme sted?

Hvis noen der ute skulle ha noen formening om hva denne flekken kan være, rop gjerne ut! Som sagt, disse er tatt med forskjellig kamera, så det er ikke linsa eller kameraet det er noe i veien med. Det er også brukt forskjellig type film, og fremkalt i ulik omgang. Jeg blir litt lei meg om det ikke går an å fikse... Det betyr at nesten alle bildene fra i sommer er som disse ;(