X-faktor: Kjærlighet ved første klikk

Etter 6 måneder med nøye gjennomtenkning (forum-granskning, prissøk, flickr-saumfaring, the works) hoppet jeg i det og klikket hjem et flunkende retrotastisk, men likevel high-tech Fujifilm X-E1! Gisp! Jeg har ennå ikke vendt meg til tanken... Jeg hadde egentlig tenkt å vente litt, til ting faller på plass, men bestemte meg for at å vente 6 måneder egentlig er lenge nok og at dette var oppmuntringen jeg trenger nå. Uten å bli helt emo, så har ikke de siste månedene vært noen dans på roser... Jeg trenger litt hverdagsglede og fotoinspirasjon. 

Til tross for at jeg samler kamera i hytt og pine, og muligens mangler litt impulskontroll når jeg kommer over skjulte skatter, så har jeg vært digitalt trofast mot gode gamle Canon EOS 400D siden våren 2007. Tatt i betraktning at MYE har skjedd på foto-teknologifronten siden lanseringen av 400D i august 2006, vil nok mange være enige med meg i at det var på tide med en oppgradering. Én ting er å  gjenoppdage filmfotografi og forelske seg hodestups i lo-fi/lomography og instant foto, og elske hvert eneste bilde nettopp på grunn av dets uforutsigbarhet, fremfor megapiksler, fargegjengivenhet og bildeskarphet (til tross for at, tatt type kamera og objektiv i betraktning, at film både har bedre fargegjenngivelse enn digitalfoto OG at både 35mm og mellomformatfilm teknisk sett har flere "kvalitetspiksler" enn et typisk DSLR. En Fuji Velvia 50 ISO 35mm film har tilnærmet 10-16 megapiksler, visstnok). Det er en rådende pikselmani der ute, og denne provoserer meg. Selvfølgelig, det sier seg selv at mitt 400D med sine 10,1 megapiksler CMOS bildesensor er milevis i utvikling fra mitt første digitalkamera med 3,2 (!) megapiksler om jeg husker rett, det kan jeg skrive under på erfaringsmessig, men det betyr ikke at man trenger 20 megapiksler! Om du da ikke skal printe ut fototapeter selv da... Og det er ikke et godt argument for å velge digitalt, om du skulle spørre meg. 

Anyways, jeg husker gleden og iveren ved å kjøpe mitt første speilreflekskamera. Og ikke minst hvor imponert jeg var over de kreative mulighetene med manuelle instillinger (bokeh, langeksponeringer, light trails....) versus point-and-shoot stilen til mitt første digitalkamera. Det var en sann fryd! Det er ikke før de siste årene at jeg har følt til tider at 400D ikke strekker helt til... Det siste lille ekstra, på en måte. Jeg har også latt merke til at jeg ofte velger iphonen for digtalfoto, og selv om det er en fantastisk mulighet å kunne få ganske gode bilder på telefonen, så er det jo et steg tilbake til point-and-shoot, er det ikke? Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg også synes 400D er litt tungt å drasse på sammenlignet med plastikkkameraene mine. De er jo så lette at jeg kan ta med 4-5 stk.... Så fremfor å oppgradere min DSLR (som jeg nok kommer til å gjøre på sikt uansett....) valgte jeg å gå for det speilløse systemkameraet Fujifilm X-E1. Hvorfor? De samme kreative mulighetene som i et (D)SLR, men så lett å ha med seg! Kamerahuset i seg selv veier 350 gram! Pluss et fantastisk design og filminspirerte morsomme kreative filtre. Jeg trenger ikke si mer, bare se for deg selv:

Fujifilm X-E1 med kit-objektivet på 18-55mm f 2.8

Jeg ser nå at jeg har bablet i vei en god stund, som jeg gjerne gjør når jeg blir engasjert. Jeg vil så gjerne dele den pure fotogleden som dette kameraet er! Samtidig ser jeg jo at det blir mye å lese ;) Kan jeg ikke bare servere litt kameraspecs her, så lage et nytt innlegg om førsteinntrykk og litt bilder? Jeg innser samtidig at kamerasiden min trenger sårt en oppdatering... Jeg som plutselig har så mye tid til overs i overskuelig fremtid burde jo få til det... 

Så, specs: Produsert av Fujifilm og lansert høsten 2012. Følger Fujifilms eget X-mount derav X-E1. Det har en oppløsning på 16,3 megapiksler (selv om det ikke betyr alt i verden) og har et ISO-spenn på 100 - 25 600 (selv om sistnevnte er ubrukelig). Praktiske funksjoner jeg liker veldig godt og som jeg har savnet er muligheten til bracketing altså å kunne ta ett bilde og få 3 hvor ett er undereksponert og ett er overeksponert, ta 3 eller 6 bilder per sekund eller burst-funksjon om du vil og synkronisering av blits ved lang lukkertid. Ja, jeg har vel levd ganske så low-tech med 400D siden dette stort sett er standarden nå... Bonus: Muligheten til å filme i HD og kunne ta panoramafoto. Og ikke minst: Filmsimuleringsfiltre! Ja, du hørte riktig! Filtre som Velvia og Astia etter klassiske Fujifilmer. De 10 kreative filtrene kan også brukes når du gjør filmopptak.  Det er også mulig med bracketing av ISO og filmsimuleringsfiltre, sånn forresten. Det er alt jeg kommer på i farten. Og alt dette er ganske så fantastisk synes jeg. Jeg trodde ikke jeg skulle merke så stor forskjell fra 400D, men det gjør jeg for å være helt erlig. Og selv om det faktisk var hensikten med kjøpet, er det litt trist også. Canon EOS 400D blir nok brukt enda mindre i tiden som kommer...

My new baby... 

Følg med for innlegg om førsteinntrykket mitt og eksempelfoto!