Is this it?

Uansett hvor fokusert jeg er i min nye jobb slipper grubleriene til. De trenger nært gjennom alt. Mulig fordi jeg får mange spørsmål når jeg sier hvor jeg jobber, mulig fordi jeg ser så frem til juleferien og Thailand og Laos. Jeg gleder meg til å vise Pål Chiang Mai så han får se på nært hold hvorfor jeg valgte å gjøre feltarbeid der og hvorfor jeg er så knyttet til Nord-Thailand. Da tenker jeg selvfølgelig tilbake med et litt nostalgisk blikk og en muligens selektiv hukommelse. Det er 3 år (!) siden i dag jeg hadde min første dag på feltarbeid nummer 2. Har det virkelig gått så fort? Jeg husker det krevde alt jeg hadde for å gjennomføre det,  slippe alt og reise avgårde igjen, at jeg både elsket og hatet det på samme tid. Dagen jeg hadde eksamen i masteravhandlingen min for snart to år siden er en av de beste dagene i mitt liv og jeg har aldri vært mer stolt av meg selv. Det må være lov å si det. Så, nå sitter jeg her 2 år etter studiene og tenker: Er dette alt? 

Er utdanningen min verdt noe i det hele tatt når jeg ikke får brukt den? Skal jeg slå meg til ro med at de beste årene i livet er bak meg og godta at livet heretter er A4, monotont og rutinepreget? At studietiden var tiden hvor jeg kunne følge interessene mine og gjøre det jeg brenner for, og at jeg nå må innfinne meg med at regninger, huslån og studielån må betales ved å ta en utakknemmelig jobb? Misforstå meg rett, jeg er heldig som har en jobb å gå til og er virkelig takknemmelig for den, men det er ikke mye lys i tunnellen akkurat nå. I-landsproblem, javisst, men det er snakk om livskvalitet her. Jeg er ikke så naiv at jeg trodde jobbtilbudene kom til å stå i kø så fort jeg fikk levert masteroppgaven min. De fleste må jo jobbe seg oppover. Jeg både var og er forberedt på det. Men problemet er å jobbe seg oppover når du ikke har en fot innenfor. Når du bare får avslag eller er en god nummer to. Det er ingen trøst å være nest best. Mulig jeg kan skylde meg selv for å velge en så sær utdanning, men hadde jeg fått sjansen til å møte 20-årige Oda ville det ikke vært valg av utdanning jeg ville rådet henne til å tenke anerledes om. Jeg vil ikke velge bort en del av det som gjør meg til den personen jeg er i dag. 

Jeg føler meg stuck for å si det på godt norsk. Min største frykt er å bli satt, den økende kjerringmentaliteten som jeg kan observerer rundt meg hvor folk har gått fra i å være 25 til 40 på et øyeblikk. Forventninger om barn og stasjonsvogn, hvor det eneste du har å glede deg over er nye gardiner, rødvin og å kjøpe roser til helga, mens du klager over hvor håpløs han du bor med er.... Et evig fasadespill om hvem som har det best/finest hjemme/er den mest vellykkede mens man strør om seg med forbruksvarer og statussymbol man egentlig ikke har bruk for, og hvor det ikke kan snakkes om de viktige tingene, det som virkelig betyr noe lenger. Det er så langt fra min virkelighetsoppfattelse at jeg bare vil fjerne meg fra hele settingen. Jeg orker det ikke. Mitt liv er ikke bare rosa, og jeg vil noe mer. 

Så sitter jeg her, med hodet fullt av drømmer og ambisjoner mens jeg sliter med å finne en balansegang mellom hvordan ting burde være og hvordan de faktisk er, hva som forventes av meg og hva jeg forventer ut av livet. Det blir grublerier av slikt. Det blir et langt rablete blogginnlegg fremfor selvprofilering og selvskryt/snikskryt på facebook. En aldri så liten anti-rosa-blogging-aksjon. Det er frustrerende å føle at så mange brikker i livet har fallt på plass. For bortsett i fra grublingen har jeg det veldig bra de andre 2/3 av døgnet. Det er den siste avgjørende biten når det kommer til selvrealisering, hva jeg skal bruke tiden mellom 08. og 16.00 på som er problemet. Jeg vil rett og slett ha en jobb jeg gleder meg til å gå til hver morgen, hvor jeg kan utgjøre en forskjell og bruke meg selv. Det er vel ikke noe enestående ved det? Må jeg tilpasse drømmene og ambisjonene mine, er spørsmålet. Jeg tror ikke jeg blir noe lykkeligere av det... Hadde bare etterspørselen etter sosialantropologer spesialisert i utviklingsstudier og Sør-Øst Asia vært litt større hadde jeg sett et lite lysglimt i tunnellen. Det er for tidlig med midtlivskrise før en har fyllt 30, det er i hvertfall sikkert. 

Foto av Banksy-stensil hentet her