torsdag 15. mars 2018

Tobias 1 år!

Den lille gutten vår har blitt ett år! Ett helt år! Jeg kan ikke tro at tiden har gått så fort. Det virker som kun et par uker siden vi hentet hjem den lille bylten vår fra sykehuset (jeg kjenner selvfølgelig på kroppen at det har gått lenger tid enn det...). Alt vi har opplevd sammen det siste året; latter, glede, oppturer og nedturer, gledestårer, tårer av frustrasjon og søvnmangel, og tårer som du ikke helt vet hvor kommer fra. Gleden ved å se han nå de første milepælene: de første smilene, den første latteren, første gang han ruller rundt, fra åling til krabbing til opp på to! Første gangen han sa mamma, til alle de små sjarmtriksene han har plukket opp: Såååå stor, vinke, klappe og give me five. Aller best er det når han kommer bort kun for å gi meg en klem. Da smelter mammahjertet! Fra amming til skje-mating til spise selv. Og nå, den aller første bursdagen.

Det er utrolig å tenke på alt en slik liten krabat lærer seg på kun ett år! For ikke å snakke om mammaen og pappaen hans. Vi liker å tro at vi var relativt godt forberedt, men læringskurven har likevel vært bratt. Summa summarum har det vært en helt fantastisk reise! Å kunne oppdage verden på nytt gjennom Tobias sine øyne må være noe av det beste som finnes. Vi tar med oss det gode og skriver av det vanskelige under kategorien livserfaring.
Vi startet bursdagsfeiringen med et lite ballong-fotoshoot og mamma var virkelig trigger happy  i mangel på gode norske ord den dagen. Jeg ville dokumentere hvert eneste lille øyeblikk, for både vår og Tobias sin del. Hele storfamilien var samlet hjemme hos oss. Hovedpersonen selv solte seg i glansen og synes det var helt topp å være midtpunktet. Selv om han ikke skjønte stort av hva som foregikk, naturlig nok, kjente han på den gode stemningen og alle smilene og klemmene han fikk. Det mest spennende med gavene var nok papiret, bortsett ifra de harde pakkene han fikk, så klart. Og stor stas var det å smake kake for aller første gang! Nam nam nam, kom det fra han :D
Det var en trøtt liten kar vi la i senga si den kvelden. Full av inntrykk (og kake). Kanskje lurte han fælt på hva alt oppstyret var og om morgendagen ble lik…  


Den siste uka har vært full av inntrykk for meg også. Mandag var det tilbake i jobb, og det har vært en overgang. Det er så rart å være borte fra Tobias og kun ha noen få timer sammen på ettermiddagen. Men jeg vet han har det godt. Spesielt nå når pappaen er hjemme noen uker. Det er så herlig å se de to sammen! Så kommer jeg nok snart inn i ting på jobben også, og det er litt godt å kunne bruke hodet på en litt annen måte. Ekstra herlig er det å komme hjem til noen som stråler med hele seg bare han ser meg!  Frem til sommeren skal vi ha to dager i uka sammen bare Tobias og jeg. Det gjelder å nyte tiden som går så altfor, altfor fort. Å ta vare på øyeblikkene og gjøre det best mulige ut av tiden vi har sammen. Tanken som surrer i hodet mest om dagen er at denne tiden får jeg aldri tilbake. Det er sårt, men samtidig veldig fint. 

søndag 25. februar 2018

9-10-11: Full fart og stormende jubel!

Lille T har rukket å bli 11 måneder gammel. Faktisk, det er kun to korte uker til han fyller 1 år. Hvor har tiden blitt av? Ukene har bare flydd av gårde, og for hver uke vokser han litt til. Og nesten hver dag skjer det noe nytt. For et fantastisk eventyr det siste året har vært! Er det ikke utrolig hvordan den lille, knirkende bylten nå har blitt en rampete storsjarmør i full fart fremover bare på ett år? Jeg synes det er fascinerende å tenke på alt det han har lært seg (og meg som mamma) på så kort tid!

Siden siste oppdatering er det tydelig for oss at den lille babyen vår er på god vei til å bli en liten gutt. Han kan nå reise seg og sette seg ned igjen (det var to slitsomme uker mellom der!) og går langs med ting i rett høyde for han. Det betyr noen ganger på tåspissene ;) Plutselig for to uker siden løste han krabbekoden også, etter å ha beveget seg på to i to måneder, og nå fyker han over gulvet! Åling i selestil har vært den foretrukne fremkomstmetoden hittil, noe han fortsatt gjør om han skal komme seg under ting (stuebord, stoler etc.) Den månedlige fotograferingen er nå en tomannsjobb, da han ikke er særlig interessert i å ligge stille mer enn høyst tre sekunder! Og personligheten hans trer mer og mer fram! En ganske så lugn type, nysgjerrig og blid, med sterk vilje og sans for mat. Når det gjelder sistnevnte er tålmodigheten hans ganske kort når han blir plassert i stolen sin foran matbordet. Da skal serveringen aller helst skje NÅ og han vil helst spise selv. Da blir han blid som en sol, og alle sjarmørtriksene kommer på rekke og rad som vinking, klapping, high fives og sååååå stor! Og det bables mens de siste bitene av maten slippes nysgjerrig i gulvet. Plukk-opp-leken er vi godt kjent med her i huset...

Det er herlig å se han utforske verden rundt seg, nå også på flere høyder. Noen knall og fall blir det, men gråten går fort over. En del nei, nei nei! blir det også, da vi håper at ved å ikke rydde vekk absolutt alt som kan gå i stykker, også gjør at han etterhvert lærer seg at ikke alt skal røres (en lang prosess det der... En litt slitsom en også) og at nei betyr nei (de erfarne foreldrene må mer enn gjerne le av oss her, men det ser ut til å funke ;) ). Prosjekt sove hele natten er den største utfordringen for tiden, med variert resultat. Men nå vet vi i alle fall at han har det i seg, og det er en liten trøst for trøtte mammaer og pappaer. Vi håper og tror at ting snart stabiliserer seg. Det hadde vært herlig med tanke på at jeg veldig snart skal tilbake på jobb. Jeg gledegruer meg! Det blir herlig å bare være Oda igjen, men jeg gruer meg til å være så mye borte fra Tobias. Det blir nok en overgang for oss begge, og sikkert verst for mammaen. Vi er glade vi har familie som skal hjelpe til slik at tidskabalen går opp. Hva skulle vi gjort uten? 

Men, nå er det vel på tide å vise i bilder hvor mye sjarmøren vår har vokst siden sist! 

9 måneder

Og et fra julekortfotograferingen også: 



10 måneder


11 måneder


Vi gleder oss til hver dag sammen. Og ekstra stas er det når pappa også har fri og vi har tiden sammen alle tre. Det blir stadig mer klart for meg hvor dyrebar tiden er, og hvor viktig det er å gjøre det beste ut av den. Ta vare på de små øyeblikkene og hverdagene. Det er tross alt dem det er flest av! Og med det runder jeg av denne Tobias-oppdateringen. Sjarmøren har fått lunsj av pappaen sin og det er tid for lek og kos, og forhåpentligvis en tur ut i vinterkulda. Jeg avslutter derfor med et lite hverdagsøyeblikk. En stolt liten kar som er på pusejakt i egen stue (heldigvis er Iso raskest foreløpig, og spretter fort unna!)









tirsdag 30. januar 2018

33

Så var det tid for å plusse på et år igjen. Jeg kan nesten ikke skjønne hvor året har blitt av! Kan ikke huske å erindre at et år har løpt så fort av gårde før. Men altså, ett år eldre og på mange måter mye visere. For et år det har vært! Jeg sitter her med en overveldende følelse av takknemlighet. Det har vært et veldig fint år. Kanskje et av de beste noensinne. I alle fall på veldig lenge. Når regnskapet skal gjøres opp er jeg langt i pluss. Så klart, det har vært vanskelige tider, store utfordringer, tvil og en tidvis følelse av utilstrekkelighet, men aller mest har det vært mye glede, smil og latter. Og tårer, mammatårer! Du vet, de tårene som ikke kommer fordi man er lei seg, men fordi man er veldig veldig glad, stolt og overfylt av kjærlighet! Derfor takknemlighet. Jeg er takknemlig for alle opplevelsene Tobias har gitt meg, og ikke minst Pål og meg sammen. Jeg er så takknemlig for den lille familien vår, og alle de fantastiske gode menneskene vi har rundt oss alle tre. Så da gjør det ikke noe at jeg føler jeg har blitt 5 år eldre det siste året. At kampen mot de grå hårene og mørke sirklene under øynene er i gang for fullt, at kroppen er trøtt og sliten og at søvnmangelen synes på hele meg. Det er liksom ikke så viktig. Snart er det vår og lysere tider. Og kanskje, ganske snart bestemmer Tobias seg for å sove igjennom natten. 


Så, her er jeg! Mammasliten, men relativt blid. Fortsatt våt i håret etter en kjapp dusj mens lillemann har morgenlur. Hurra for meg, jeg har gått enda ett år rundt solen! 

søndag 28. januar 2018

Olympus OM10: Et vintereventyr del 2

Det var så vakkert lys den dagen. Nysnøen glitret i sola i den skarpe, klare vinterkulda. Aldri har en rull på 24 bilder spunnet så fort! Jeg fant igjen den analoge fotogleden som mer eller mindre har blitt tilsidesatt det siste året. Ikke bevisst så klart, bare et resultat av svært få fotoutflukter i det siste, naturlig nok med en ny sjef i hus... Og Fuji Superia, du er virkelig et lite under! Det ble så mange fine bilder på rullen at jeg gjerne vil dele noen til. Jeg gleder meg til neste fotosafari!


Duse toner, bokeh og tilfeldige lense flares. Jeg liker det! Alle bildene er tatt med Olympus OM10 + Fuji Superia X-tra 400. Objektiv: 50mm f/1,8 og 135mm f/2.8. Scanningen har jeg gjort selv. 


tirsdag 16. januar 2018

Ut på snøværstur

Tobias og jeg testet den gamle påstanden det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær! i dag. Konklusjon: Delvis rett! Klærne var tilpasset snøværet det, for oss begge to i grunn, og været i seg selv var jo sånn tålelig greit. Hva det derimot finnes er dårlig brøyting! Men fy som joggevogna imponerte! Uten tvil det beste bruktkjøpet vi har gjort til mini! Verdt 400 kr, bare turen i dag. Vi kom oss fremover, selv i 40 cm nysnø og over brøytekanter. Greit nok, det var nok årets treningsøkt, men vi kom frem. Jeg er imponert! Ja, jeg kunne blitt inne. Men hittil er det kun sykdom eller temperaturer på under minus 10 som har stoppet oss. Ellers har vi vært ute og trillet hver dag, Tobias og jeg. Hvorfor skulle i dag være annerledes? Rundt regnet har vi trillet 960 km (!) siden han ble født (snitt på 3,2 km per dag sier helseapp'en min, som i grunn ikke er mye). Og vi har så godt av det, begge to. Kanskje spesielt jeg. Frisk luft og kaffe er den beste kuren mot lite søvn!

Nå gleder jeg meg til våren og til å kunne oppdage nye trilletur-ruter. Jeg begynner å kjenne nabolaget veldig godt nå... I mens, litt fra dagens snøfylte trilletur:


Tobias har det varmt og godt nedi posen sin. De store sykkelhjulene på vogna gjør at vi kommer frem selv i 40 cm nysnø der brøytebilen ikke hadde vært ennå. Vogna er av merket Babytrend modell Expedition om du lurte. Vi kjøpe den brukt, så aner ikke hvor gammel den er eller hvor den er kjøpt, men kan likevel anbefale den på det varmeste skulle du komme over den et sted. 

Jeg skulle egentlig snike med en filmsnutt også, men fikk ikke lastet opp med OK kvalitet. Derfor blir det bare bilder. Bildene i dag har jeg tatt med VSCO. En app jeg har hatt lenge, men som har måttet vike for Hipstamatic for det meste. Men i det siste har ikke Hipstamatic imponert meg noe særlig. Ikke etter adventsfotokalenderen en gang fikk jeg gleden av Hipstaprints tilbake, ikke for fullt i hvertfall. Og de siste Hipstamaticpakkene har skuffet, veldig. Månedens nyutgivelse er den første pak'en jeg har valgt å ikke kjøpe etter Sochi-pak'en i forbindelse med OL. Og det var fordi jeg ikke ville støtte de Olympiske Lekene... Wood print-looken var virkelig ikke noe for meg. Ikke en gang illustrasjonsbildene så bra ut! Ellers har det virket som de har melket de få ideene de har hatt med ulike versjoner av samme konsept (fargeskift lilla/rød/turkis) og/eller resirkulert gamle filtre med nye rammer og små justeringer. Jeg kan ikke annet enn å spørre meg selv om  Hipstamatic har spilt sin rolle? Klarer de å komme opp med noe nytt som fenger? For en av mine små gleder er å se hva de har funnet på den første fredagen hver måned. Som regel ryker jeg på hver gang (1 dollar), selv om jeg ikke alltid ender opp med å bruke de nye linsene og filmene noe særlig. Da frister det nye VSCO X mer, der den analoge stilen som jeg først forelsket meg i hos Hipstamatic virkelig er tilstede. Filtrene på bildene i dag skal til og med imitere Fuji Pro 160 C ! Jeg liker det! Jeg skal virkelig få testet godt i prøvetiden som er gratis og se om dette er veien å gå...

Nå er mini sin lur snart over, så jeg får slutte synsingen min her. Ha en god snøværsdag! 

tirsdag 9. januar 2018

Olympus OM10 - Et analogt vintereventyr

Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører da jeg fikk høre at dette kameraet ble reddet fra sin skjebne på søppeldynga av en god gammel venn. Hva er det med folk? Kaste kamera på denne måten? Dette viste seg å ikke være ødelagt en gang! Jeg blir skamfull og oppgitt. Er det virkelig ikke håp for menneskeheten?

Uansett, det har fått et godt hjem hos meg. Jeg vil ta vare på det og ta det med ut på eventyr. En snødekket dag i november fikk Olympus OM10 være med Tobias, Pål og meg ut på tur og den aller første testrunden. At noen mente å kaste det i utgangspunktet kunne jo tyde på at det ikke var i orden, så jeg var mildt sagt spent. Min første tanke: Aldri før har en 24-bildersrull gått så fort unna!



Først litt om kameraet: Lansert i 1979 av Olympus som en budsjettvennlig versjon av den etablerte Olympus OM-serien. Litt mer for hvermannsen, med andre ord (mer plast, og mulig mindre finesser? Jeg kan bare sammenligne det med mitt OM1 som er et fullmanuelt kamera). Det har manuell fokus med blenderprioritering, det vil si at lukkertiden justeres automatisk. Du har så klart bulb-funksjon om du skulle trenge det. Det har innebygd lysmåler, som er en nyttig sak å ha. Det fulgte med noen objektiver også, og på bildet over ser du 50mm f/1,8. Det er lyssterkt! Foruten dette testet jeg et 135mm f/2.8 som viste seg å være et nydelig zoomobjektiv! Jeg likte dette kameraet utrolig godt! Det har seilet opp som en ny favoritt! Erfaringene jeg tar med meg er 1) Manuell fokus krever briller/linser av bruker *kremt* og 2) husk at Olympus har sitt eget (noe rare) system for å sveive tilbake filmen sammenlignet med andre kamera. Rett under OM10 der, en rund liten knapp i motsetning til en bitteliten rund knapp som må trykkes inn på undersiden av alle (?) andre kameraer jeg har. Jeg har ikke kapasitet til å sjekke det nå.... Lær av meg: Da unngår du at filmen ryker og du må få hjelp på fotobutikken. 

I testrunden brukte jeg Fujicolor Superia X-tra 400 negativ fargefilm. Det sier seg vel kanskje selv av nærbildene er tatt med zoomobjektivet, men jeg skriver det likevel. Negativene scanner jeg selv.  Her kommer et utvalg:


Det var et særdeles vakkert vinterlys den dagen. Nysnø og vintersol, hva mer kan man ønske seg (i november)? Spesielt godt liker jeg de duse tonene dette lyset gir. Og du gjettet riktig: Bokeh! Masse herlig, vakker bokeh! Kort fortalt, jeg gleder meg til flere eventyr! Nå må det bare bli litt mildere ute så Tobias og jeg kan ut å trille. En fordel er det at pappaen er med også, så jeg kan gå litt offroad uten dårlig samvittighet... Kan jo ikke forlate mini for å jage snødekte graner og bokeh når jeg får innfallet, liksom.

Tusen takk for at dette kameraet fant veien til meg! Jeg vil være evig takknemlig!

Psst! Ønsker du deg et eget OM10, noe du burde, går de for snittpris kr 300 + frakt på ebay!

mandag 1. januar 2018

Nikon D3200: Førsteinntrykk

En gang i sommer fikk jeg et Nikon D3200 av Bibbin av uvisst opphav og tilstand. Hun hadde funnet det i en kasse for elektronisk avfall(!) i blokka der hun bor. Selvfølgelig tenkte hun på meg, og snek det med seg. Så klart, jeg hadde bange anelser for hvordan det stod til med kameraet. Det må jo ha havnet i søpla for en grunn. Jeg håpet på en enkel løsning og krysset fingrene. 


Etter mye googling og mailing frem og tilbake med Nikon Norge, ble kameraet med Mona til Bergen for diagnostikk hos kameralegen. Selv om løsningen var enkel, var den ikke så billig som jeg hadde håpet... (er det noensinne det?) Jeg klarte rett og slett ikke å la kameralegen kassere det, og investerte i reparasjon. Rasjonaliseringen var enkel og grei: Enten liker jeg kamera og det er derfor verdt det, eller så kan Tobias omsider få det som sitt første skikkelige kamera. Vinn vinn! Kameraet har vært i hus en måneds tid, men det har ikke vært en prioritering å teste det før nå. Men på årets første dag, fikk Nikon endelig være med ut på eventyr/trilletur langs Mjøsa. 

Litt synsing hører med en slik testrunde... Min aller første tanke var: Oj, dette var tungvint! Ja, kameraet er nytt og uvant. Jeg har null erfaring med Nikon fra før. Det må jo tas med i betraktningen. Mitt weapon of choice er Fujifilm x-e1 som har vært min trofaste følgesvenn siden sommeren 2013. Og det elsker jeg! Kort og godt. Før det hadde jeg et Canon EOS 400D, som var med meg høyt og lavt, men som til slutt føltes tregt og klumpete.  Jeg husker ikke i fingrene hvordan det opererer til sammenligning med x-e1, men det er jo en grunn til at jeg brukte det i nesten 6 år. X-e1er kjapt, enkelt og oversiktlig menymessig. Og ganske logisk knapp - og funksjonsmessig. D3200 derimot, bah! Liveview er tregt, og du rekker å trekke pusten tre ganger etter å ha tatt et bilde før du kan se det og endre innstillingene. Da snakker jeg mest om manuell modus, som jeg som oftest bruker. Men det er ikke så mye raskere i blender eller lukkertidsprioritering. Det kjennes tungvint og tregt sammenlignet med fuji'en min. Nå har jo dette kameraet den funksjonen at det har en slags guide du kan bruke slik at innstillingene velges for deg basert på hva du skal ta bilde av og hvor. Dette har jeg ikke testet, men det kan jo være en nyttig funksjon for nybegynnere. Jeg liker å ha full kontroll selv. Pluss at det skal gå kjapt! Så, sånn funksjonsmessig innfrir det ikke per nå. Jeg må jo ta med meg selv i regnskapet, kanskje føles det annerledes når jeg blir mer kjent med kameraet?

Kvaliteten på bildene derimot, den innfrir så absolutt! Førsteinntrykket i dag var at bildene tenderer mot blålige toner, der Fuji (og iphonen min også faktisk!) gjengir lyset slik det oppleves. Men dette kan mulig justeres via diverse innstillinger. Å endre hvitbalansen fra auto til overskyet hjalp litt. Etter en drøy time med testing, er den foreløpige dommen: OK+ . Jeg må rett og slett teste litt til...

Et utvalg av dagens bilder kommer her: 



Det frister jo til gjentakelse, det må jeg jo innrømme. Men Fuji X-e1 er fortsatt mitt førstevalg.